inntrykk og uttrykk: Motorbike Adventure Hoi An

Motorbike Adventure Hoi An er ikke bare overskriften på denne blogposten, men også navnet på det lille byrået som organiserte turen. Dette var andre hele dagen i Hoi an og jeg var tidlig oppe og varmet opp med en xe-om (navnet på motorsykkeltaxiene) bort til møtestedet. Guiden og eieren var Australsk, mens alle sjåførene var vietnamesiske.

Tok motorsykkeltaxi til motorsyklene.

Hjelper dårlig med to meter regnjakke som ikke tåler regn

Tre gutter fra Chicago og Guiden fra Darwin, Australia. Guttene kjørte selv, jeg foretrakk baksetet.

Jeg fikk en hardcore, gammel vietnameser. De andre var langt yngre, men min var definitivt mest glad i fart og tok det ikke pent om noen passerte han. Ved første anledning lå vi forrest i troppen igjen. Regntid heter regntid for en grunn og det var utvilsomt tid for regn. Det regnet nedover, sidelengs, oppover, i sikksakk, i sirkel og i alle andre formasjoner en dråpe fortrekker å møte bakken på. Mens været kjørte sin greie, kjørte vi gjennom små landsbyer med barn som ga oss fem i det vi passerte, gjennom åkre med pløyende okser, kirkegårder med fargerike gravstøtter, over skitne elver på bambus-hengebruer helt til vi stoppet ved en gammel katedral. Katedralen var bygget opp uten sement, med murstein tett i tett rett oppå hverandre. Det de antar har vært brukt som lim er kvae, men ingen vet sikkert. Om det er kvae er det fra et utdødd tre.

Bambusbro

Gammel katedral. De lærde strides om hva som er brukt som lim.

Det var et hull i toppen. Under lyset stod det et alter med tre røkelser. De brenner for fortid, nåtid og fremtid. De ødelagte feltene i taket er skudd fra Vietnamkrigen.

Noen få instruksjoner før vi fortsatte på en liten, gjørmete sti.

Neste stopp var hos en meget lokal kafé. Her fikk vi servert vietnamesisk iskaffe, noe som fort ble en favoritt og ble konsumert flere ganger daglig fra det øyeblikket. Vietnam er sammen med Brasil verdens største eksportør av kaffe og denne karamellaktige is-kaffen kalt Ca Phe Da er like viktig for landets identitet som vårruller.

Hver gang vi stoppet dro sjåførene fram dette sjakklignende, uforståelige spillet.

Ca Phe Da, vietnamesisk iskaffe med kondensert melk. Som regel servert sammen med et glass varm te.

Vi fór gjennom flere små landsbyer og opp til en utkikkspost. Her så vi utover store skogområder og kunne skimte byen i det fjerne. Skogen her er ung og mye av den er importert fra Australia etter at Amerikanerne sprøytet gigantiske områder med det kjemiske våpenet Agent Orange for å fjerne vegetasjon slik at Vietnameserne ikke kunne gjemme seg under krigen. Blant annet skaper eukalyptustrær store problemer. Vietnameserne er vant til skogbranner, men ikke av den dimensjonen de tørre eukalyptusbladene skaper. Om vi snudde oss rundt så vi en stor statue av en viktig skikkelse (dessverre ikke sikker på hvem det er, teksten under statuen oversettes til noe sånt som "månedens kriger") fra tiden Vietnam var en fransk koloni. Den 30 år lange Vietnamkrigen med USA har naturlig nok hatt enorm innflytelse på landet og folkene som lever i dag, men de ca 100 årene landet lå under Frankrike (ca midten av 1800-tallet frem til 2. verdenskrig) har hatt enda større innvirkning på Vietnams historie og er heller ikke blottet for blodige slag. Det positive ut av koloniseringen var veier, jernbaner, dreneringskanaler og telegraflinjer som franskmennene trengte for å holde styr på produksjon og eksport av billige råvarer med billig vietnamesisk arbeidskraft - blant annet kaffe, gummi og opium.

Månedens kriger

Vi dro videre gjennom havnebyen Da Nang, stoppet midt på en bro formet som en gigantisk drage, parkerte syklene inntil gjerdet mens trafikken suste forbi. På dette tidspunktet var plutselig ikke regnjakkene våre vanntette lenger og vi var alle klissvåte og iskalde. Utsikten var likevel ganske spektakulær, med flotte gamle båter og bruer. Vi brummet videre til neste utkikkspost. Her så vi: ikke en dritt. Vi så knapt hverandre. Vi besluttet å droppe litt av ruten og heller sette oss ned å ta en øl sammen senere. Vi stoppet for en deilig sandwichlunsj - det eneste vestlige måltidet jeg spiste på turen. Her hadde vi utsikt til 72 meter høye Lady Buddha, som også var neste punkt på agendaen. Lady Buddha er en kjempestatue av en - you guessed it - en kvinnelig buddha. Par drar ofte hit for å be for fruktbarhet og god helse.

Spektakulær utsikt

Iskald og kilssvåt, men tenna var i alle fall på tørk

72 meter høye Lady Buddha i hvit marmor

Vi tok et ministopp ved disse bambusbåtene som lå inntil veien. En gang - la oss bare kalle det gamledager for jeg husker ikke når - ble det pålagt å betale skatt for å ha båt. Vietnameserne visste råd og begynte å flette disse bambushalvkulene. Da det var tid for å kreve inn skatten kunne de si "Vi? Båt? Mener du denne kurven?" Så var det problemet løst...

Bambusbåter er fortsatt fritatt for skatt og i dag finnes mange båter som ser ut som en hvilken som helst båt, men er bygget på en base av flettet bambus.

Etter buddhabesøket kom vi til Marble Mountains. Altså fjell av marmor. Det var liten tvil om hvor vi var på vei ettersom antallet marmorskulpturer steg betraktelig jo nærmere vi kom. Tilslutt var det ikke annet å se. Inn i fjellet var en grotte, om du gikk inn i grotten ville du blitt kvitt ulykke. For vietnameserne finnes det to type dager, lucky days og unlucky days. Grotten viste også ulike hendelser du vil komme til å bli utsatt for om du skulle være en av de uheldige som ender opp i helvete.

Annenhver butikk solgte marmorskulpturer.

For å entre hulen måtte man over bro. Opp av vannet stakk det hender og på brua var alle dyrene i den kinesiske zodiaken, her representert av en ape - morsom, intelligent og nysgjerrig, født i '92 eller hvert 12. år +-.

Dette kan bli din skjebne om du ender i helvete.

Eventuelt dette.

Eventuelt...

På vei opp en lang, smal steintrapp

Helt til vi kom til en steinhylle som fungerte som balkong, med utsikt over denne lille landsbyen.

Vel hjemme i Hoi An var det helt fantastisk å få av seg det våte regntøyet, få på tørre klær, og sette seg ned. Jeg var faktisk sliten i låra, selv om man sitter stille blir man konstant utsatt for risting og bruker krefter på å holde seg stabil.

Neste dag skulle jeg egentlig være med på en annen tur med vanlig sykkel, jeg kansellerte. Det pøsregnet like mye og jeg orket ikke en dag til. Samtidig hadde jeg mye ugjort arbeid for Scanart - en utstilling jeg var designer for, så denne dagen gikk stort sett med til å designe en katalog med utstillerne.

Siste dagen da det var klart for avreise til Ho Chi Minh City var det strålende sol og ikke en sky på himmelen... Jeg fikk et par timer til å tusle rundt. Gatene nærmest elva som renner gjennom byen var oversvømt. Jeg vasset med vann til over knærne og ble fascinert av hvordan flommen ikke påvirket menneskene det minste. Markedene var i full gang som aldri før, noen hadde dratt frem kajakkene sine og gjorde business av å ta med turister på padletur i gatene. Alle bidro med å dra løs et tre som var falt overende. Det viser en av de positive sidene med kommunismen. Når noe skjer er det alles ansvar å ordne opp. Det var her jeg brukte fire timer rundt i byen og tok bilder av oversvømmelsen og markedet og det er altså disse bildene jeg har klart å slette. Det er bare så fryktelig irriterende! Jeg skulle så gjerne vist mer av Hoi An som var favoritten min av de tre byene jeg besøkte i Vietnam. Jeg får heller be dere om å dra dit å se for dere selv! Jeg skal i hvert fall tilbake.