Neipan, Jopan, JApan!

Etter en laaaang tur er jeg endelig fremme på hostellet i Asakusa, en litt avsidesliggende bydel i Tokyo.
Jeg dro fra Tullamarine, flyplassen i Melbourne kl halv to på natten på torsdag og trodde jeg landet i Tokyo kl tre på formiddagen på fredag. Det var feil. Det var flyet fra Kuala Lumpur som gikk kl tre og det viste seg å være ni timers ventetid. Dermed måtte jeg ordne med hostellet, si at jeg kom senere, men de tok ikke i mot noen etter klokken ti på kvelden. Jeg landet halv elleve fredags kveld på Haneda flyplass i Tokyo. Gjorde alt av flyplassting jeg har gjort så mange ganger nå. Fylle ut skjemaer. Krysse av for at jeg ikke har hundretusen kroner i cash med meg. Krysse av for at jeg ikke er syk, for at jeg ikke har tråkka med skoene mine i regnskog, for at jeg ikke har med meg narkotika, ikke sittet i fengsel, osv. Blir plukket ut til "random" sjekk som vanlig. Viser pass og billett til den ene og den andre. Gjennom toll. You travelling alone? Yes.. Do you know anyone in Japan? No. Where do you stay? Taito-Ku. Why? I don't know. It's a backpacker... Do you have MDMA? No. Do you have marijuana? No. Can I check your bag? mhm.

Sånn er det hver gang. Folk ser det røde håret og tenker kriminell. Uansett, han klønet seg gjennom bagen. Gjorde seg ferdig, sa Arigato tjue ganger. Glemte å lukke den nederste glidlåsen som deler bagen i to. Mistet den i bakken. Solly, solly. Jeg plukket opp noen saker som falt ut, holdt maska til jeg kom ut exit-døra før jeg begynte å le. Hele greia var bare så komisk.

En brøkdel av Tokyo sett fra flyet.

Etter å ha kommet ut i hallområdet på flyplassen, fikk jeg mitt første møte med et japansk hypermoderne toalett. Det lagde dra-nedlyd mens jeg satt og tisset, og da jeg reiste meg opp spylte det ned automatisk. Jeg turte ikke røre de skumle knappene med rompevask og lurttørking. Hadde heller ikke noe behov for å regulere trykket på spylingen. Var ganske fornøyd med det som var.

Hørt gjetord om disse toalettene, men turte ikke prøve. Kanskje neste gang.

Jeg fant en benk og var heldigvis ikke alene der. Jeg leste bok til lang på natt og sov vel snaue tre timer før en hylende unge vekket meg. Si hva du vil om spedbarn, men til den dagen jeg får en selv og muligens ombestemmer meg, er ikke barn verken søte eller underholdende før fylte to. Minst. Dette skrekkeksempelet viste ingen nåde, så klokken seks om morgenen tok jeg med meg posene under øynene og bestilte dagens suppe på kafeen ved siden av. 18 kroner for suppe, og att på til på flyplassen... det er da ikke så dyrt her som alle skal ha det til. En plastkopp med lunket vann med smak og et par seige gulrotflak settes på bordet foran meg. Ok, never mind. Jeg gruer meg til å dra videre. Har hørt så mye om hvor fullt det alltid er på togene og subwayen. Jeg venter til klokka blir ni, når morgenrushet forhåpentlig er over.

Denne karen var mer rutinert på benkesoving enn meg. Men jeg fikk et par timer på øyet tilslutt.

Det er ikke en sjel på holdeplassen. Toget kommer og jeg finner enkelt et ledig sete. Toget stopper en gang. Og en gang til. Jeg har fått instrukser på hvor jeg skal, og peker på kartet til mannen ved siden av meg på et navn - Shimbushi. Jeg peker ut vinduet og gjør et skuldertrekk for å vise at jeg lurer på om det er her. Mannen tar kartet og ser undrende på det lenge. Jeg har allerede forstått at han ikke har peiling, og kommer på at jeg har hørt at de sjelden gir seg før de føler at de har hjulpet. Dermed er etterhvert hele vogna engasjert. De snakker til meg på japansk. Jeg rister på hodet. Smiler. Prøver å vifte med hånda som at det er greit, jeg finner sikkert ut av det. Kartet fyker rundt i kupeen. Noen kommer og peker og snakker mer japansk. En mann former hendene sine som briller og ser på meg. Jeg tror han spør om å se nærmere på kartet. Han gjør det flere ganger. Tilslutt kommer det en fyr og setter seg ned et par seter fra meg. En dame snakker til han og han kommer bort. Han ser vestlig ut. Det høres ut som engelsk er morsmålet hans, men den er noe utvasket. Han forklarer at jeg skal av om tre stopp. Jeg går av og han roper etter meg. "Han sier at du har vakre øyne!" Aha, så det var det han mente med brillene. Så sier han "Jeg hører det hele tiden selv og, de elsker blå øyne".

Jeg tar Ginzaline videre. Det var enkelt, bare å følge de gule rundingene på skiltene i taket, kjøpe feil billett, få vekslet inn en ny og kaste seg på en ny tur. Denne gangen er det en stripe i taket med alle stoppestedene og en lampe som indikerer hvilket som er neste. Deilig.

Jeg bruker anvisningene fra nettsiden til hostellet. De er enkle og jeg treffer rett på. Bortsett fra det siste biten. Jeg finner ikke husnummeret. Jeg ringer på en dørklokke. De svarer. Jeg sier "Retro Metro Backpackers?" de sier "ching chong ching chong". Jeg beklager meg og ser meg videre rundt i gata. Åpner en dør og spør. "Retro Metro Backpackers?" En eldre dame sitter bak en disk, smiler og ler og nikker. Tar frem en stol. Jeg setter meg ned. En eldre kar sitter lenger inn. Jeg tenker at det var da veldig hjemmekoselig. Og litt annerledes enn jeg trodde. Jeg tar frem passet mitt og rekker mot damen. De to begynner å le. Jeg forstår ingenting. De spør hva jeg vil. Backpacker sier jeg... Aaaaaa! aaaa! De skjønner at jeg har gått feil. Jeg tar med meg bagen, ser meg rundt, lurer på om det var huset dems eller en butikk eller noe annet, hun viser meg til nabodøra. Endelig fremme! Det er lite, men kjempekoselig. Rent og behagelig.

Naboen til hostellet. De syns sikkert jeg var kjemperar som trodde jeg kunne bo der.

Jeg er stuptrøtt. Setter klokka på to, men sover til fire. Er ute av døra rundt fem etter en lang dusj. Begynner ferden ut i gatene. Jeg går ikke langt, men rekker innom et marked, noen store kjøpesentre, to arkadesentre - spillehaller, fullt av unge og gamle. Lydene er overdøvende og intense. Alt lyser og blinker. Folk trykker iherdig. Nissekledde ansatte heier og er like engasjert som de som spiller.

Ho ho

Lørdagskveldskos

Jeg ser en mann som lager taiyaki og blir nostalgisk. Taiyaki er en fiskeformet vaffel med fyll. De er kjempegode, jeg pleide å lage de da jeg jobbet på en japansk kafe i Melbourne. Jeg tusler forbi denne gangen, har mer lyst på noe salt, og til min store glede er det en takoyaki-kafe like ved. Det er en annen rett jeg pleide å servere. Tako betyr blekksprut og takoyaki er små pannekakeboller med grønnsak- og blekksprutbiter inni, servert med takosaus og mayones. Det smaker fantastisk godt!

Hvis du bytter en av de her med en fregnete nordmann, har du meg på jobb for ca to år siden. 

Og sånn ser en nystekt takoyaki-bolle ut.

En ting jeg allerede har lært på godt og vondt er at japanesere snakker ikke engelsk. Ingenting. Jeg har lett etter simkort til telefonen min og kommer ingen vei. I dag har jeg fått hjelp på hotellet og fått et tips om hvor jeg kan finne det. Satser på at livet blir litt enklere med internett på telefonen ettersom jeg har lastet ned et knippe japanvennlige apps.

Okei, så får man ikke tak i simkort på 7-eleven, men det er mye annet nyttig å få kjøpt der. Det forventes forøvrig at du bruker en av disse om du er forkjøla. Å gå rundt å hoste uten er ikke populært.

I går var en kort, men interessant bli-kjent-i-nærområdet-dag.

En nær nabo. Noe sier meg at den full av interessante og morsomme ting.

Alle restauranter med respekt for seg selv har alle rettene sine i en plastversjon i glassmonter. Her ekstra classy.

Alt er søtt! Selv om det står Fare, død i sikte! på et skilt er det alltid akompagnert av en søt mangafigur.

Vendingmaskiner og spillemaskiner er det overalt. Her kan du være en heldig vinner av blekksprut- eller eggenøkkelringer, eller ekstra heldig å trekke en Buzz Lightyear. Maskinen spilte forresten en up-tempo versjon av Bjelleklang

Pikaburger

Markedet så fortsatt trivelig ut når det stengtes

Nå er klokken allerede tolv på ettermiddagen og her sitter jeg i køyesenga og skriver mens en nøysommelig rydding av rommet pågår under meg.
Nei, på tide å komme seg ut! 

Au Revoir Melbourne

To måneder i Melbourne er forbi og jeg har ikke engang skrevet om det! Jeg lover å ta det igjen siden for det er utrolig mye å fortelle om. Jeg vært med i komiteen og designet og utstilt et arbeid på min første kunstutstilling, Scanart! Jeg har vært i tidenes bursdagslag for 60-års-jubilant og nabo David. Jeg har spist uttalige måltider på unike Lentils as anything, en vegetarrestaurant drevet av frivillige. Jeg har bodd i et kunstnerstudio, blant noen av verdens beste street-artister. Jeg har drukket vin på et utall galleriåpninger, sett graduationutstillinger, tegnet akt på samtidskunstmuseet. Drukket kaffe på hundreogørten koselig kafeer i Collingwood og Fitzroy. Blitt kastet ut av varehuset vi bodde i, søkt ly i gamlehuset hos Charlotte. Vært på BBq's. Regnet ned. Blåst overende. Har likevel rukket én dag på stranda, blitt solbrent i en park. Vært på oppdagelsesferd med sykkel. Feiret halloween med stil. Stekt vafler på garasjesalg. Vært på nuddelmarked. Besvimt på Chet Fakerkonsert og masse mer.

Med det sier jeg på gjensyn Melbourne, på bloggen og i virkeligheten.

Siste kveld i Melbourne. På terrassen til Siri.

Carlton Gardens

Middag på Builders Arms Hotel dagen før avreise. Charlotte, meg, Nicole og Germaine.

Byen sett fra Noodle Markedet i Alexandra Gardens på andre siden av Yarra River. 

Garasje Sale utenfor Juddy Roller Studios, varehuset jeg bodde i, til alle ble bedt om å dra.

Vi pølses!

Ho Chi Min City Night lights

Jeg kom til Ho Chi Minh sent Lørdags kveld. På flyet ble jeg kjent med Christina fra USA og Roi fra Israel som bodde sammen i Israel. Vi fant frem til en taxi og sjekket inn på hvert vårt hotel og møttes for middag i den travle gaten Phạm Ngũ Lão. Her var det langt fler backpackere og atmosfæren var totalt forskjellig fra de andre byene jeg hadde vært i. Vi møttes på en pakistansk restaurant og bestilte vegetar, siden de kun spiste kjøtt som var kosher, noe som er tilnærmet umulig å oppdrive. Etter å ha snakket lenge og blant annet funnet ut at Christina har en tante på Skedsmokorset var det ikke lenge før jeg ble bedt i jødisk brullyp i Israel neste sommer! Håper virkelig ikke de har glemt meg når den tiden kommer.

Vi spiste, koste oss, tuslet litt rundt og så på nattelivet. Snublet inn på en bar med live musikk før vi tok kvelden.

Har desverre ikke noe bilde av Christina og Roi, men veier opp med dette av kanskje ikke tidenes live-band.

Neste dag dro jeg og skotske James, som jeg møtte på hostellet samme morgen, til Krigsminnemuseet (War Remnants Museum). En sterk opplevelse. Man får kun se en side av krigen, slik vietnameserne ser det, men det skulle bare mangle. Det amerikarne gjorde her virker helt uforståelig og den dag i dag ser man ettervirkningene. Krigen er på mange måter ikke over. Det er finnes fortsatt mange udetonerte landminer og fostre påvirkes fortsatt av foreldre som ble utsatt for det kjemiske våpenet Agent Orange. Veggene i første etasje er dekket av propagandaplakater. I andre etasje vises sterke bilder fra både store slag og personlige tragedier. Amerikanske soldater som triumferende viser frem deformerte, døde kropper. Massegraver. En seksjon med maskingevær. Gassmasker. Det kjente bildet av 9 år gamle Kim Phuc som løper for livet etter et napalmangrep, tatt av journalisten Nick Ut står ut i rommet og rundt står en klynge mennesker med alvorlige ansikter. Det er stille, ingen snakking, bare hvisking. I tredje etasje er de virkelig forstyrrende bildene. Her vises ettervirkningene. Folks historier fra etter krigen. Et stort rom viser virkningene av Agent Orange. Mange er skeptiske til museet og mener det er for ensidig og upålitelig. Jeg er tildels enig i at mange av bildene, blant annet av utviklingshemma barn, er vanskelig å vite om virkelig er en ettervirkning av krigen eller om det er noe som ville skjedd uansett. Selv om noen historier skurrer er fortsatt det aller meste som vises i museet ekte bilder, historier og skjebner fra krigen og jeg anbefaler en tur innom, men vær forberedt på å føle deg stusselig og kvalm etterpå, it's not for the faint hearted.

På uteplassen foran The War Remnants Museum stod det flere store tanks, helikoptre og jagerfly.

En dame søker ly for regnet under et jagerfly

En museumsguide forteller engansjert historiene bak bildene.

Vi gikk videre til Postkontoret, en stor hall designet av Gustave Eiffel, tittet innom et par markeder og fant etterhvert en gaterestaurant hvor vi bestilte Pho, en kjent suppe-rett. Deretter bestemte vi oss for å finne et sted og ta en øl. Vi gjorde så - på bittesmå krakker som vanlig. Alle gaterestaurantene hadde småbord og stoler ut i gaten. Plutselig ser det ut som hele Phạm Ngũ Lão har bestemt seg for å stenge. Alle spisestedene fjerner krakker fra gaten i hui og hast. Vi blir bedt om å flytte oss lengre inn og det samme gjør alle rundt oss. Så ser vi en politibil som ruller sakte gjennom gaten. Noen steder stopper den andre kjører den forbi. Vi får høre at det er ulovlig for restaurantene å utnytte plassen i gaten og de kan få bøter. Dette er visst noe som skjer titt og ofte. De stressa servitørene våre ser lettet ut når politiet kjører forbi og de slipper bot. Etter å ha blitt skvist sammen med alle de andre som er her for å ta en drink sitter vi plutselig sammen med en gjeng vietnamesere og kommer i snakk med de. De er gode i engelsk og elsker å snakke med utlendinger for å øve seg. En øl blir til to og vi er til slutt blitt en god gjeng på fire vietnamesere, en nordmann, en skotte, en filippiner og ei fransk jente. Vi blir overtalt til å prøve chicken feet og de blir nærmest overrasket når vi går med på det. Det smakte slettes ikke verst. Jeg ler meg skakk av vietnameserne som ikke kan blunke med et øye og når en av de tar på brilleglasset til James for å sjekke om det er ekte briller. Det er visst ikke helt uvanlig å late som man har bruker briller. Jeg avtalte med min nye venn Nguyen å bli med han til Ho Chi Mihn Tunnels, smale underjordiske tunneler som bidrog til at vietnameserne overvant USA under krigen. 

James, fra Scotland, kjøper solbriller på marked

Mulig det hadde vært billigere å handle her. Det vil vi kanskje aldri få svaret på.

Ho Chi Minh er selvsagt også å finne på postkontoret. Postkontoret er designet av Gustave Eifel, men langt i fra like imponerende som Eifeltårnet.

Men det er et livlig postkontor. Vi kjøper noen suvernirer. Kort og frimerker kjøpte jeg i Hanoi. De ligger fortsatt i kofferten to månder senere. Så lenge de kommer hjem før meg er det vel greit? 

Vi møtte en Hoanvi og Ngyuen på en gatebar.

Jeg våkner seks om morgenen og sjekker telefonen. Jeg har allerede fått en melding fra Nguyen om at han, etter at alle sa ha det kvelden før, hadde kommet for sent til parkeringshuset der motorsykkelen til moren hans stod. Han hadde måtte ta taxi hjem og hadde fått streng beskjed av mor om at fra nå kunne han bruke tråsykkel. Det var bra for helsa også. Han beklaget i det vide og det breie, men det var greit for jeg følte meg ikke helt 100%. Jeg sov videre og neste gang jeg våknet var det ingen nåde. Det er kult å dele rom med andre backpackere, men å være syk å dele toalett er mindre kult. Det var her og i senga jeg skulle tilbringe resten av dagen, og når jeg tenkte på maten vi hadde spist første kvelden ble jeg skråsikker på at synderen fantes på menyen der et sted.

I sekstiden på kvelden klarte jeg endelig å forlate rommet. Da var jeg skrubbsulten og sliten og karret meg avgårde gjennom det intenst stinkende fiskemarkedet jeg måtte gjennom for å komme fra hostellet og ut på hovedveien. Jeg fant en liten butikk og fikk kjøpt twixsjokolade og cola på boks. Alle lukter var sjudoblet og søppelet jeg ikke hadde lagt merke til dagen før var plutselig noe jeg reagerte voldsomt på. Ho Chi Minh City var ikke et behagelig sted å være dårlig og jeg begynte å føle meg klar for å komme til Melbourne og slappe av. Jeg tok en liten tur til et marked for å bruke opp en million dong jeg hadde til overs. Kjøpte meg fake chanelsko og tok en drink i skytower med utsikt over byen før jeg tuslet hjem og pakket til avreise klokken 6.30 neste morgen.

Tegning av Skytower. Ho Chi Minhs høyeste bygning.

Fake H&M er sikkert kult, men jeg landet på et par freshe, fake Chanelsko i stedet.

Men angrer litt på at jeg ikke gikk for disse fake kiwiene.

Andre ting man kan bruke penger på er  for eksempel kanelboller.

Eller gjør som barna i byen og bruk lommepengene på en seig squid.

Eller gå heller for en skikkelig blekksprut klippet og klar av Save Thunder.

Når passer det ikke med en grillet mais?

Den dagen det blir forbud mot halogenlamper i Vietnam blir det mørkt. 

Eller... Det er ikke helt sant. De har fortsatt neon. 

Alltid like irriterende når du tror du skal på nattklubb, men ender opp hos tannlegen.

Det er ikke bare tannlegen som kan pynte.

Noen bygg er faktisk påkostet og godt bevart her, i motsetning til Hanoi.

Arkitekturen er tydelig fra tiden under frankrike.

Skjønn forening av Fransk og Vietnamesisk kultur

Mens noen tenker på god helse i fremtiden

Har andre nok med å tenke på det som skjer akkurat nå.

Hva Arnold Schwarzenegger tenker på er ikke godt å si.