inntrykk og uttrykk: Ho Chi Min City Night lights

Jeg kom til Ho Chi Minh sent Lørdags kveld. På flyet ble jeg kjent med Christina fra USA og Roi fra Israel som bodde sammen i Israel. Vi fant frem til en taxi og sjekket inn på hvert vårt hotel og møttes for middag i den travle gaten Phạm Ngũ Lão. Her var det langt fler backpackere og atmosfæren var totalt forskjellig fra de andre byene jeg hadde vært i. Vi møttes på en pakistansk restaurant og bestilte vegetar, siden de kun spiste kjøtt som var kosher, noe som er tilnærmet umulig å oppdrive. Etter å ha snakket lenge og blant annet funnet ut at Christina har en tante på Skedsmokorset var det ikke lenge før jeg ble bedt i jødisk brullyp i Israel neste sommer! Håper virkelig ikke de har glemt meg når den tiden kommer.

Vi spiste, koste oss, tuslet litt rundt og så på nattelivet. Snublet inn på en bar med live musikk før vi tok kvelden.

Har desverre ikke noe bilde av Christina og Roi, men veier opp med dette av kanskje ikke tidenes live-band.

Neste dag dro jeg og skotske James, som jeg møtte på hostellet samme morgen, til Krigsminnemuseet (War Remnants Museum). En sterk opplevelse. Man får kun se en side av krigen, slik vietnameserne ser det, men det skulle bare mangle. Det amerikarne gjorde her virker helt uforståelig og den dag i dag ser man ettervirkningene. Krigen er på mange måter ikke over. Det er finnes fortsatt mange udetonerte landminer og fostre påvirkes fortsatt av foreldre som ble utsatt for det kjemiske våpenet Agent Orange. Veggene i første etasje er dekket av propagandaplakater. I andre etasje vises sterke bilder fra både store slag og personlige tragedier. Amerikanske soldater som triumferende viser frem deformerte, døde kropper. Massegraver. En seksjon med maskingevær. Gassmasker. Det kjente bildet av 9 år gamle Kim Phuc som løper for livet etter et napalmangrep, tatt av journalisten Nick Ut står ut i rommet og rundt står en klynge mennesker med alvorlige ansikter. Det er stille, ingen snakking, bare hvisking. I tredje etasje er de virkelig forstyrrende bildene. Her vises ettervirkningene. Folks historier fra etter krigen. Et stort rom viser virkningene av Agent Orange. Mange er skeptiske til museet og mener det er for ensidig og upålitelig. Jeg er tildels enig i at mange av bildene, blant annet av utviklingshemma barn, er vanskelig å vite om virkelig er en ettervirkning av krigen eller om det er noe som ville skjedd uansett. Selv om noen historier skurrer er fortsatt det aller meste som vises i museet ekte bilder, historier og skjebner fra krigen og jeg anbefaler en tur innom, men vær forberedt på å føle deg stusselig og kvalm etterpå, it's not for the faint hearted.

På uteplassen foran The War Remnants Museum stod det flere store tanks, helikoptre og jagerfly.

En dame søker ly for regnet under et jagerfly

En museumsguide forteller engansjert historiene bak bildene.

Vi gikk videre til Postkontoret, en stor hall designet av Gustave Eiffel, tittet innom et par markeder og fant etterhvert en gaterestaurant hvor vi bestilte Pho, en kjent suppe-rett. Deretter bestemte vi oss for å finne et sted og ta en øl. Vi gjorde så - på bittesmå krakker som vanlig. Alle gaterestaurantene hadde småbord og stoler ut i gaten. Plutselig ser det ut som hele Phạm Ngũ Lão har bestemt seg for å stenge. Alle spisestedene fjerner krakker fra gaten i hui og hast. Vi blir bedt om å flytte oss lengre inn og det samme gjør alle rundt oss. Så ser vi en politibil som ruller sakte gjennom gaten. Noen steder stopper den andre kjører den forbi. Vi får høre at det er ulovlig for restaurantene å utnytte plassen i gaten og de kan få bøter. Dette er visst noe som skjer titt og ofte. De stressa servitørene våre ser lettet ut når politiet kjører forbi og de slipper bot. Etter å ha blitt skvist sammen med alle de andre som er her for å ta en drink sitter vi plutselig sammen med en gjeng vietnamesere og kommer i snakk med de. De er gode i engelsk og elsker å snakke med utlendinger for å øve seg. En øl blir til to og vi er til slutt blitt en god gjeng på fire vietnamesere, en nordmann, en skotte, en filippiner og ei fransk jente. Vi blir overtalt til å prøve chicken feet og de blir nærmest overrasket når vi går med på det. Det smakte slettes ikke verst. Jeg ler meg skakk av vietnameserne som ikke kan blunke med et øye og når en av de tar på brilleglasset til James for å sjekke om det er ekte briller. Det er visst ikke helt uvanlig å late som man har bruker briller. Jeg avtalte med min nye venn Nguyen å bli med han til Ho Chi Mihn Tunnels, smale underjordiske tunneler som bidrog til at vietnameserne overvant USA under krigen.

James, fra Scotland, kjøper solbriller på marked

Mulig det hadde vært billigere å handle her. Det vil vi kanskje aldri få svaret på.

Ho Chi Minh er selvsagt også å finne på postkontoret. Postkontoret er designet av Gustave Eifel, men langt i fra like imponerende som Eifeltårnet.

Men det er et livlig postkontor. Vi kjøper noen suvernirer. Kort og frimerker kjøpte jeg i Hanoi. De ligger fortsatt i kofferten to månder senere. Så lenge de kommer hjem før meg er det vel greit?

Vi møtte en Hoanvi og Ngyuen på en gatebar.

Jeg våkner seks om morgenen og sjekker telefonen. Jeg har allerede fått en melding fra Nguyen om at han, etter at alle sa ha det kvelden før, hadde kommet for sent til parkeringshuset der motorsykkelen til moren hans stod. Han hadde måtte ta taxi hjem og hadde fått streng beskjed av mor om at fra nå kunne han bruke tråsykkel. Det var bra for helsa også. Han beklaget i det vide og det breie, men det var greit for jeg følte meg ikke helt 100%. Jeg sov videre og neste gang jeg våknet var det ingen nåde. Det er kult å dele rom med andre backpackere, men å være syk å dele toalett er mindre kult. Det var her og i senga jeg skulle tilbringe resten av dagen, og når jeg tenkte på maten vi hadde spist første kvelden ble jeg skråsikker på at synderen fantes på menyen der et sted.

I sekstiden på kvelden klarte jeg endelig å forlate rommet. Da var jeg skrubbsulten og sliten og karret meg avgårde gjennom det intenst stinkende fiskemarkedet jeg måtte gjennom for å komme fra hostellet og ut på hovedveien. Jeg fant en liten butikk og fikk kjøpt twixsjokolade og cola på boks. Alle lukter var sjudoblet og søppelet jeg ikke hadde lagt merke til dagen før var plutselig noe jeg reagerte voldsomt på. Ho Chi Minh City var ikke et behagelig sted å være dårlig og jeg begynte å føle meg klar for å komme til Melbourne og slappe av. Jeg tok en liten tur til et marked for å bruke opp en million dong jeg hadde til overs. Kjøpte meg fake chanelsko og tok en drink i skytower med utsikt over byen før jeg tuslet hjem og pakket til avreise klokken 6.30 neste morgen.