Køen til boardingen var uendelig lang. Jeg stod og argumenterte for og i mot å starte en samtale med to partybriter med bakovercaps som puberteten hadde hoppet over, men nå gjort comeback på som stod bak meg. Før jeg rakk å legge i sammen pros og cons snudde jenta foran meg seg og sa "like… is this line even moving??". Jeg svarte at nei, det tror jeg sannelig ikke den gjør, og herfra gikk praten i løst og fast. Hun het Haley, var fra Nevada, hadde bodd i Saigon i to år, var nå på vei fra sin nye hjemby Barcelona til Hanoi for å ordne med et visa. Etter 22 timer i Hanoi skulle hun videre til Singapore og besøke foreldrene sine før retur til Spania dagen etter. Puh. Vi hadde plasser i hver vår ende av flyet men avtalte å dele taxi og spise middag sammen når vi kom frem. Personlig var jeg strålende fornøyd med mitt nye vennskap. Etter en flytur der det ble svidd av mer penger på aircondition enn bensin var det deilig å marsjere inn i en ny hetebølge. Man trenger ikke visa om man skal tilbringe opptil 15 dager i Vietnam og du trenger ikke bevise det heller - å si twelve days fire ganger og holde opp et tilfeldig antall fingre holder i massevis.
Etter å ha observert den samme pappesken med bilde av en kulegrill passere på bagasjebåndet for fjerde gang (mulig det var tilbud på kulegrill i Doha, hva vet jeg) snur en dame seg til meg og lurer på om bagasjen fra flyet vårt er kommet. Jada, sier jeg og peker på skjermen med flightnummeret. I det hun snur seg tilbake får hun øye på bagasjen sin, plukker den opp og hakk i hæl kommer bagen min. Etter litt hei (hei) og hvem (Claudia) og hvor (tyskland) og når (tre uker), finner vi ut at vi bor i samme gate og vips er vi blitt en liten trio som deler taxi. Jeg tar ut tre millioner dong er klar for å møte Hanoi.
Avtalen på 350 000 dong for en taxitur til sentrum er plutselig ikke gjeldende når sjåføren forstår at vi skal av på to forskjellige stopp. Det ble nevt ca fem ganger før vi gikk inn i taxien, men med et engelskrepertoar på hei og takk er det ikke alt som går inn. Vi må ut av taxien hele gjengen og bestille ny. For å sette i gang taksameteret fra Haley sitt hotell og begynne på nytt er visstnok umulig. Endelig fremme i Ma May, gaten jeg og Claudia bor i finner vi ut av vi er naboer. Jeg sjekker inn på lille Green Street Hotel. Her går det et rom i bredden og fire i dybden fordelt på 5 etasjer. Jeg får beskjed om at jeg fått oppgradert rommet mitt fra Superior til Deluxe og "big window". Trappeoppgangen er slitt og døra likeså. Jeg har hørt man ikke kan stole på bilder fra hoteller på bookingsidene så forventningene er blandet, men rommet er stort og dobbeltsenga er mer enn en sliten kropp kan be om akkurat nå. Etter en myk landing og to timer senere møter jeg jentene på Medallion hotel, et mildt sagt mer lukseriøst hotel enn mitt, men vi snakker tross alt 75 kr vs $45 per natt, så jeg vinner.
 |
| "We upgrade. you big window." Jeg åpner det store vinduet mitt i spenning og ser: fisk! |
Det er deilig å ha med Haley, hun skravler som en foss og har masse inside information om Vietnam, "spis det", "gå dit", "si sånn", "hvis taxien deres kræsjer - løp". Hun spør om vi vil på restaurant eller om vi vil spise på et sånt sted og peker til siden. På bittesmå blå krakker og bord sitter folk midt i gatene og spiser all slags mat. Sjansen for å bli syk er like stor på femstjerners hotel forsikrer hun og vi setter oss ned på hver vår plastikkstol. Vi bestiller vietnamesiske vårruller, stir fried morning glory (en spinatlignende, fantastisk rett) og litt av hvert til ca 15 kroner per rett. Ølen koster 3 kroner. Kjør på! Det er fullstappet "lokale". Noen menn spiller terningspill med stor iver. Gateselgere er det overalt, og spesielt ivrige er noen damer med et lite utvalg bakevarer. De kommer stadig bort og spør om vi vil ha. Vi peker på maten på bordet, tar oss på magen og sier "no, Cám on (gahm uhn)" (takk). De kommer igjen og igjen og til slutt lover vi å kjøpe, - men etter maten. Det er en uskreven regel at om man kjøper varer av en selger holder de andre seg unna. Vi får fred en stund og når vi er ferdige kommer en annen dame bort. Vi kikker oss rundt etter hun vi avtalte med, men ser hun ikke og handler. Vi ber om tre boller, hun putter seks i posen. Selger. Damen vi avtalte med kommer bort og er sint. Haley slår ut med armene og snakker høyt. You were late, you were late! hun kjøper én bolle og sier at vi må stikke. Jeg er fascinert.
 |
| Meg og Tyske Claudia på gaterestaurant i Old Quarter i Hanoi |
 |
| Haley som har bodd i Saigon lærte oss å bestille den lokale ølen 333. Ba ba ba! Ekstra gøy når man skal ha tre av den. Ba ba ba ba! |
Jeg og Haley er klar for kveldens høydepunkt - full body massage. Claudia orker ikke, hun kommer bare til å sovne sier hun. Jeg og Haley veksler blikk og tenker at det er jo hele poenget. Vi punger ut $15 og må kle på oss en slags pysj vår nye statsminister kunne følt seg komfortabel i. To små karer starter et heftig massasjeshow. Etter å ha blitt knadd mellom tærne, på rompeballene, knekt i ryggen, fnist av titanic-ringetonen til han ene som ringte konstant og blitt spurt om jeg er atten år - nei, 25, er du? - Ja. - ok. - følger hot stones. Det er så varmt og så deilig at jeg vil at dette aldri skal ta slutt. Så tar det slutt. Gutten spør pent om tips, jeg gir han 30 000 dong. Spør om det er greit. (idiotisk spørsmål), får et skulende blikk til svar, tar pengene mine tilbake og gir han 50 000. Jeg har ingen begrep om valutaen enda, men jeg vet at det ikke er en formue. Jeg og min amerikanske venn tusler tilbake mot hotellet mitt, gir hverandre en god klem og sier lykke til med det ene og det andre og god tur videre!
Sovner som en hvalross.
