Vida Venneløs

Jeg trodde jeg skulle finne et drøss av nye venner på tur i Japan. Men hei, jeg trasker stort sett rundt alene og har måtte finne meg i at mitt eget selskap stort sett er det beste selskapet jeg har blitt bedt i. Jeg har egentlig gjort alt rett med tanke på stifting av nytt bekjentskap i utlandet. Jeg bodde på hostel de første fire dagene. Der bodde det bare japanere, en taiwaneser som ikke snakket engelsk og en gutt fra Østerrike med ambisjoner om å utforske hele Tokyo på to dager. Jeg minglet litt på kveldene, blant annet med noen koselige, nygiftede japanske jenter, der praten naturlig nok gikk i bryllup. Det var en gøy kveld, men de skulle videre neste dag. Så jakten på kjærligheten en venn var fortsatt i gang.

Da jeg forlot Retrometro Backpackers i Asakusa (anbefales, til tross for at jeg ikke fikk noen venner) trodde jeg at jeg skulle til Nagano. Jeg hadde funnet en jente på Couch Surfing. Couchsurfing.org, er for de som ikke kjenner til konseptet, en nettside der man kan søke på byen man skal til, se gjennom profiler til folk som bor der, og sende en forespørsel om å få bo hjemme hos de. Jeg fant Amerikanske Amanda, som bor utenfor Tokyo (ikke Nagano) med sin japanske ektemann og datteren deres på 14 måneder. Jeg var skråsikker på at hun bodde i Nagano etter å ha missforstått noe av teksten i profilen, og hadde togbilletter dit, planer om å besøke winter monkeys, kanskje til og med besøke et skianlegg. Dagen før ble missforståelsen oppklart og jeg måtte finne ut hva som fristet mest av Nagano og å bo hos en japansk familie. Jeg gikk for det som føltes mest som en once-in-a-lifetime-opportunity og svitsjet Shinkansen med lokaltog til Kamagaya.

I Kamagaya ble jeg møtt av en småstresset jente med barnevogn. Fra hun unnskyldte at hun var fem minutter sen og jeg unnskyldte at jeg hadde mye bagasje gikk praten i løst og fast til langt på natt - hver eneste dag. Vi feiret Thanks Giving den 30. november, samme dagen jeg egentlig skulle sjekke inn på neste hostell. Jeg ble tilbudt å bli lengre og endte opp med å bli værende frem til neste innsjekking. Om du nå tenker at det var da skrekkelig mange hoteller på 16 dager, så har du rett i det. Jeg ordnet fire overnattingssteder rundt om i byen. Inntrykket var at byen var så stor at det var høyst nødvendig. Nå kan jeg si at du trenger bare 1-2 i løpet av to uker. Så lenge du finner et som ligger i nærheten av et subwaystopp er det i grunn ingen krise hvor du bor. Om det ligger i nærheten av Yamanote, Ginza-, Hanzomon- eller Oedoline har du Tokyo for dine føtter.

Feiret min første Thansk Giving i Kamagaya utenfor Toyko. Alt er med, gratinert soppstuing, bakte gulrøtter, potetmos, grønne erter (skal egentlig være noe bønnegreier), bitteliten kalkun og det viktigste, har jeg skjønt, gresskarpai. Alt laget uten ovn. Har alltid trodd Thanks Giving var en jødisk tradisjon, men det har visst ingenting med religion å gjøre. Det har egentlig bare med mat å gjøre, pluss at de fleste velger å skrive en liten avhandling på facebook om hva de er takknemlig for.

Nå sitter jeg på Sakura Hotel i Hatagaya. Siste dagene bestilte jeg nemlig rom på hotell for jeg tenkte det skulle bli godt med noen dager for seg selv. Oh, the irony. Jeg har kost meg masse i leiligheten til Amanda, men jeg brukte jo alle dagene ute i byen på tokt på egenhånd, og hoppet over hostellet der jeg kunne fått meg venner. Så nå er jeg så uendelig glad for at jeg skal møte tour-gruppa som jeg skal tilbringe dagene frem til jul sammen med i morgen! Til de som har merket en markant stigning i antall snapchats fra denne kanten, ligger altså mye av årsaken til det i mangelen på sosialt selskap.

Denne touren jeg skal på bestilte jeg via Kilroy* for lenge siden. 25. november skulle den begynne og sånn ca i dag skulle jeg kommet til Tokyo og begynt på to uker her med masse tips fra guiden og kanskje henge med noen kule typer fra reisefølget som også tenkte å bli lengre i Japan... Men så var det bare meg. Bare meg! som hadde bestilt plass på denne turen. Jeg kunne enten bytte til turen før, etter, eller dra alene på en eksklusiv reise med personlig guide. Poenget var jo å få venner! Så å dra alene var out of the question. Å dra tidligere betød mindre kvalitetstid i Melbourne og bytting av urefunderbare flybilletter. Dermed ble det turen etter. Som starter i morgen. Krysser fingrene for at de neste bildene på bloggen er morsomme hoppebilder med meg som midtpunkt i en stor gjeng, og krysser tærne for masse facebooktags fra folk med utenlandske navn i nær fremtid. 

Så mens vi i ventetiden tenner to lys i kveld, to lys for håp og glede, og venter på disse bildene har jeg valgt å fokusere på bilder av meg selv denne gangen. De er kun tatt av meg selv og et lite knippe vilt fremmede. Hjelpemidler brukt har vært kleine samtaler, speil eller lange armer.

Pass the Baton, Antique Store i Omotesanda

National Centre fro Modern Art, Roppongi

Lois Voitton fasade, tror jeg, Ginza

8-etasjes animebutikk, Akihabara

Louis Voitton Espace, Omotesando

Aner ikke hvor, men lål, titt på de øra

------------------

*Kilroy. De fleste som har vært på jordomseiling eller en annen form for backpacking kjenner helt sikkert til Kilroy. Men helt ærlig, de besitter ingen annen kunnskap enn du kan skaffe deg ved bruk av to nettsider. Jeg fant flypriser som kom på 5000 nok mindre enn de Kilroy fant. Av en eller annen grunn (sikkert avtaler de har med diverse selskaper) så kan de feks ikke bruke Air-Asia, billig-flyselskapet som flyr store deler av Asia og Oseania. Så om du trenger en flybillett bruk en nettside som scanner alle flyselskaper for deg. Min favoritt er Momondo.no, mer kjent er kanskje Skyscanner.com.

For organiserte turer bruke Kilroy G-adventures, noe jeg også anbefaler. Det er stort sett unge folk som reiser med G, i og med at det er meget konkurransedyktige priser i forhold til andre turoperatører, mest fordi det inkluderer lite mat og overnatting er på hosteller ol. Noe som er helt flott! Gå inn på G-adventures.com og bestill selv. Andre backpackervennlige tourer er feks Gecko Adventures, Intrepid, Gap Adventures eller Kontiki. Eller rett og slett cut the middleman og dra på de top-ratede enkeltturene du finner på tripadvisor.com. 

Jeg fikk noen småtips om Vietnam fra Kilroy, men det fantes ikke én person som hadde kunnskap om Japan. De har også vært dårlige på oppfølging, manglende informasjon som jeg har måttet purre på og et par småting. Det som er kjekt med Kilroy er at de er behjelpelige med ting som reiseforsikring - en praktisk ting som kan være litt kinkig å finne ut av på egenhånd. De er hyggelige og virker interessert i at du skal ha en fin tur, men det er bare det at om du gidder å gjøre litt research kan du ordne disse tingene (bedre) selv.

Out and about i Asakusa

Neipan, Jopan, JApan!

Etter en laaaang tur er jeg endelig fremme på hostellet i Asakusa, en litt avsidesliggende bydel i Tokyo.
Jeg dro fra Tullamarine, flyplassen i Melbourne kl halv to på natten på torsdag og trodde jeg landet i Tokyo kl tre på formiddagen på fredag. Det var feil. Det var flyet fra Kuala Lumpur som gikk kl tre og det viste seg å være ni timers ventetid. Dermed måtte jeg ordne med hostellet, si at jeg kom senere, men de tok ikke i mot noen etter klokken ti på kvelden. Jeg landet halv elleve fredags kveld på Haneda flyplass i Tokyo. Gjorde alt av flyplassting jeg har gjort så mange ganger nå. Fylle ut skjemaer. Krysse av for at jeg ikke har hundretusen kroner i cash med meg. Krysse av for at jeg ikke er syk, for at jeg ikke har tråkka med skoene mine i regnskog, for at jeg ikke har med meg narkotika, ikke sittet i fengsel, osv. Blir plukket ut til "random" sjekk som vanlig. Viser pass og billett til den ene og den andre. Gjennom toll. You travelling alone? Yes.. Do you know anyone in Japan? No. Where do you stay? Taito-Ku. Why? I don't know. It's a backpacker... Do you have MDMA? No. Do you have marijuana? No. Can I check your bag? mhm.

Sånn er det hver gang. Folk ser det røde håret og tenker kriminell. Uansett, han klønet seg gjennom bagen. Gjorde seg ferdig, sa Arigato tjue ganger. Glemte å lukke den nederste glidlåsen som deler bagen i to. Mistet den i bakken. Solly, solly. Jeg plukket opp noen saker som falt ut, holdt maska til jeg kom ut exit-døra før jeg begynte å le. Hele greia var bare så komisk.

En brøkdel av Tokyo sett fra flyet.

Etter å ha kommet ut i hallområdet på flyplassen, fikk jeg mitt første møte med et japansk hypermoderne toalett. Det lagde dra-nedlyd mens jeg satt og tisset, og da jeg reiste meg opp spylte det ned automatisk. Jeg turte ikke røre de skumle knappene med rompevask og lurttørking. Hadde heller ikke noe behov for å regulere trykket på spylingen. Var ganske fornøyd med det som var.

Hørt gjetord om disse toalettene, men turte ikke prøve. Kanskje neste gang.

Jeg fant en benk og var heldigvis ikke alene der. Jeg leste bok til lang på natt og sov vel snaue tre timer før en hylende unge vekket meg. Si hva du vil om spedbarn, men til den dagen jeg får en selv og muligens ombestemmer meg, er ikke barn verken søte eller underholdende før fylte to. Minst. Dette skrekkeksempelet viste ingen nåde, så klokken seks om morgenen tok jeg med meg posene under øynene og bestilte dagens suppe på kafeen ved siden av. 18 kroner for suppe, og att på til på flyplassen... det er da ikke så dyrt her som alle skal ha det til. En plastkopp med lunket vann med smak og et par seige gulrotflak settes på bordet foran meg. Ok, never mind. Jeg gruer meg til å dra videre. Har hørt så mye om hvor fullt det alltid er på togene og subwayen. Jeg venter til klokka blir ni, når morgenrushet forhåpentlig er over.

Denne karen var mer rutinert på benkesoving enn meg. Men jeg fikk et par timer på øyet tilslutt.

Det er ikke en sjel på holdeplassen. Toget kommer og jeg finner enkelt et ledig sete. Toget stopper en gang. Og en gang til. Jeg har fått instrukser på hvor jeg skal, og peker på kartet til mannen ved siden av meg på et navn - Shimbushi. Jeg peker ut vinduet og gjør et skuldertrekk for å vise at jeg lurer på om det er her. Mannen tar kartet og ser undrende på det lenge. Jeg har allerede forstått at han ikke har peiling, og kommer på at jeg har hørt at de sjelden gir seg før de føler at de har hjulpet. Dermed er etterhvert hele vogna engasjert. De snakker til meg på japansk. Jeg rister på hodet. Smiler. Prøver å vifte med hånda som at det er greit, jeg finner sikkert ut av det. Kartet fyker rundt i kupeen. Noen kommer og peker og snakker mer japansk. En mann former hendene sine som briller og ser på meg. Jeg tror han spør om å se nærmere på kartet. Han gjør det flere ganger. Tilslutt kommer det en fyr og setter seg ned et par seter fra meg. En dame snakker til han og han kommer bort. Han ser vestlig ut. Det høres ut som engelsk er morsmålet hans, men den er noe utvasket. Han forklarer at jeg skal av om tre stopp. Jeg går av og han roper etter meg. "Han sier at du har vakre øyne!" Aha, så det var det han mente med brillene. Så sier han "Jeg hører det hele tiden selv og, de elsker blå øyne".

Jeg tar Ginzaline videre. Det var enkelt, bare å følge de gule rundingene på skiltene i taket, kjøpe feil billett, få vekslet inn en ny og kaste seg på en ny tur. Denne gangen er det en stripe i taket med alle stoppestedene og en lampe som indikerer hvilket som er neste. Deilig.

Jeg bruker anvisningene fra nettsiden til hostellet. De er enkle og jeg treffer rett på. Bortsett fra det siste biten. Jeg finner ikke husnummeret. Jeg ringer på en dørklokke. De svarer. Jeg sier "Retro Metro Backpackers?" de sier "ching chong ching chong". Jeg beklager meg og ser meg videre rundt i gata. Åpner en dør og spør. "Retro Metro Backpackers?" En eldre dame sitter bak en disk, smiler og ler og nikker. Tar frem en stol. Jeg setter meg ned. En eldre kar sitter lenger inn. Jeg tenker at det var da veldig hjemmekoselig. Og litt annerledes enn jeg trodde. Jeg tar frem passet mitt og rekker mot damen. De to begynner å le. Jeg forstår ingenting. De spør hva jeg vil. Backpacker sier jeg... Aaaaaa! aaaa! De skjønner at jeg har gått feil. Jeg tar med meg bagen, ser meg rundt, lurer på om det var huset dems eller en butikk eller noe annet, hun viser meg til nabodøra. Endelig fremme! Det er lite, men kjempekoselig. Rent og behagelig.

Naboen til hostellet. De syns sikkert jeg var kjemperar som trodde jeg kunne bo der.

Jeg er stuptrøtt. Setter klokka på to, men sover til fire. Er ute av døra rundt fem etter en lang dusj. Begynner ferden ut i gatene. Jeg går ikke langt, men rekker innom et marked, noen store kjøpesentre, to arkadesentre - spillehaller, fullt av unge og gamle. Lydene er overdøvende og intense. Alt lyser og blinker. Folk trykker iherdig. Nissekledde ansatte heier og er like engasjert som de som spiller.

Ho ho

Lørdagskveldskos

Jeg ser en mann som lager taiyaki og blir nostalgisk. Taiyaki er en fiskeformet vaffel med fyll. De er kjempegode, jeg pleide å lage de da jeg jobbet på en japansk kafe i Melbourne. Jeg tusler forbi denne gangen, har mer lyst på noe salt, og til min store glede er det en takoyaki-kafe like ved. Det er en annen rett jeg pleide å servere. Tako betyr blekksprut og takoyaki er små pannekakeboller med grønnsak- og blekksprutbiter inni, servert med takosaus og mayones. Det smaker fantastisk godt!

Hvis du bytter en av de her med en fregnete nordmann, har du meg på jobb for ca to år siden. 

Og sånn ser en nystekt takoyaki-bolle ut.

En ting jeg allerede har lært på godt og vondt er at japanesere snakker ikke engelsk. Ingenting. Jeg har lett etter simkort til telefonen min og kommer ingen vei. I dag har jeg fått hjelp på hotellet og fått et tips om hvor jeg kan finne det. Satser på at livet blir litt enklere med internett på telefonen ettersom jeg har lastet ned et knippe japanvennlige apps.

Okei, så får man ikke tak i simkort på 7-eleven, men det er mye annet nyttig å få kjøpt der. Det forventes forøvrig at du bruker en av disse om du er forkjøla. Å gå rundt å hoste uten er ikke populært.

I går var en kort, men interessant bli-kjent-i-nærområdet-dag.

En nær nabo. Noe sier meg at den full av interessante og morsomme ting.

Alle restauranter med respekt for seg selv har alle rettene sine i en plastversjon i glassmonter. Her ekstra classy.

Alt er søtt! Selv om det står Fare, død i sikte! på et skilt er det alltid akompagnert av en søt mangafigur.

Vendingmaskiner og spillemaskiner er det overalt. Her kan du være en heldig vinner av blekksprut- eller eggenøkkelringer, eller ekstra heldig å trekke en Buzz Lightyear. Maskinen spilte forresten en up-tempo versjon av Bjelleklang

Pikaburger

Markedet så fortsatt trivelig ut når det stengtes

Nå er klokken allerede tolv på ettermiddagen og her sitter jeg i køyesenga og skriver mens en nøysommelig rydding av rommet pågår under meg.
Nei, på tide å komme seg ut! 

Au Revoir Melbourne

To måneder i Melbourne er forbi og jeg har ikke engang skrevet om det! Jeg lover å ta det igjen siden for det er utrolig mye å fortelle om. Jeg vært med i komiteen og designet og utstilt et arbeid på min første kunstutstilling, Scanart! Jeg har vært i tidenes bursdagslag for 60-års-jubilant og nabo David. Jeg har spist uttalige måltider på unike Lentils as anything, en vegetarrestaurant drevet av frivillige. Jeg har bodd i et kunstnerstudio, blant noen av verdens beste street-artister. Jeg har drukket vin på et utall galleriåpninger, sett graduationutstillinger, tegnet akt på samtidskunstmuseet. Drukket kaffe på hundreogørten koselig kafeer i Collingwood og Fitzroy. Blitt kastet ut av varehuset vi bodde i, søkt ly i gamlehuset hos Charlotte. Vært på BBq's. Regnet ned. Blåst overende. Har likevel rukket én dag på stranda, blitt solbrent i en park. Vært på oppdagelsesferd med sykkel. Feiret halloween med stil. Stekt vafler på garasjesalg. Vært på nuddelmarked. Besvimt på Chet Fakerkonsert og masse mer.

Med det sier jeg på gjensyn Melbourne, på bloggen og i virkeligheten.

Siste kveld i Melbourne. På terrassen til Siri.

Carlton Gardens

Middag på Builders Arms Hotel dagen før avreise. Charlotte, meg, Nicole og Germaine.

Byen sett fra Noodle Markedet i Alexandra Gardens på andre siden av Yarra River. 

Garasje Sale utenfor Juddy Roller Studios, varehuset jeg bodde i, til alle ble bedt om å dra.

Vi pølses!