Jentedrøm oppfylt i Hoi An

Jeg tok fly til Da Nang, en havneby som er hovedstaden i det sentrale Vietnam og landets raskest voksende by. Byen antas å bli indokinas ledende It-by innen få år. Men jeg skulle ikke hit helt enda. Også denne gangen fant jeg noen å dele taxi med. Så én nordmann, to finner og to australere la i vei på en times kjøretur til Hoi An. En liten by på rundt 100 000 innbyggere. Navnet Hoi An kan oversettes til "fredelig samlingssted" og denne byen finnes, som Halong Bay, også på UNESCOs verdensarvliste.

Første stopp var meg. Hotellets navn på nettsiden og det som stod utenpå hotellet hadde lite til felles, men jeg gikk bort til skranken og var booket inn, så det stemte. Her fikk jeg kart over byen og en bunke med reklame for diverse turer i området. Jeg var så heldig å få én dobbeltseng til meg og én dobbeltseng til alt rotet mitt. Etterhvert tok jeg en liten spasertur for å utforske byen. Førsteinntrykket var at det var mye færre mennesker enn Hanoi, det føltes som folk hadde mindre hastverk og standaren på byen virket bedre. De smale og høye fasadene var malt i knall - og pastellfarger og gatene føltes renere. Jeg prøvde å følge kartet som viste at byen lå et par gater opp fra hotellet, men endte med å lage min egen rute, som blant annet gikk forbi en fotballarena der det var kamp og et kjempebrullyp som spilte vietnamesisk partymusikk, bassen dundra i hele fortauet og discolysene føyk veggimellom. Jeg forvillet meg inn i noen trange gater med boliger. Man ser rett inn i stua til folk, og der sitter de oftest på gulvet og ser på tv eller ligger på en bambusmatte og slapper av.

Litt på kanten, men tok noen bilder inn i husene. Slik ser altså et ganske alminnelig hjem ut. Rett inn i stua, med tven som et naturlig midtpunkt.

Fotballkamp. Fotball er den mest populære sporten i Vietnam, men Vietnameserne hevder seg ikke spesielt i sport i verdenssammenheng. De har vært aldri vært med i VM eller OL, men landslaget vant Sørasiasturneringen i 2008, noe som betydde mye for landet. Ellers kan de skimte med en OL-sølvmedalje i Taekwondo. Nobelprisen i litteratur er en event flere ser fram til enn noen sportshendelse.

Jeg ble fire dager i Hoi An og de gikk blant annet med til å få skreddersydd egentegnede klær. Mens de fleste tråkker inn hos en av de over 500 skredderne i byen, blar litt i en katalog peker på en kjole og sier hvilket stoff de vil ha, valgte jeg heller å dra tilbake til hotellet, stenge meg inne mens sola stekte utenfor og sitte i fire timer og tegne en selskapskjole, en jumpsuit, en kort kjole, og en genser, i tillegg fikk jeg sydd en enkel skjorte, en sommerkjole og en bukse! Designeren i meg storkoste seg og jeg var rimelig spent når jeg tok med meg skisseboka tilbake til Long - skredderen jeg hadde valgt for oppdraget. Jeg var innom en fem-seks andre skreddere og småpratet litt før jeg valgte Long. Hun snakket litt dansk og var god i engelsk. Hvorfor jeg likte hun bedre enn de andre er ikke godt å si, men jeg følte at hun forstod hva jeg ville og at hun skjønte at jeg hadde planer om å gi hun litt hodebry og at hun syns det bare var artig.

Utenfor butikken - Nhat Lan

Utenfor høljet det ned slik det stort sett gjorde mens jeg var i Hoi an.

Denne kjolen var utstilt, den var ikke helt dum den heller. Kanskje neste gang? 

Stoffprøver og skisser

Butikken var full av fargerike stoffer, men det var ikke akkurat det jeg hadde i tankene, så vi heiv oss på scooteren til Long og dro til lageret som bugnet av silke, ull og alt i mellom.

Long gjør noen små justeringer på den ene kjolen

Jeg var innom og prøvde og justerte klærne mer enn fem ganger i løpet av fire dager. Jeg var både med til stofflageret og hjem. Der var systua, og hele familien var del av bedriften. Bror og onkel passet på lageret, moren sydde og datteren på 10 pleide å være i butikken hvis jeg kom innom etter skoletid. Som de fleste andre vietnamesiske husene jeg hadde sett fra gaten, bortsett fra at dette lå mer sjenert til inne i et smug, gikk man rett inn i stua. De fleste har en svær port i stedet for dør. Veggen var dekorert med gigantiske, grelle rosetter, utenom det var stilen forholdsvis minimalistisk med en stor tv som hovedmøbel

Et snikbilde inn i stofflageret.

 

Hjemme hos Long og moren - som sydde klærne. Her diskuteres det hvordan den ene kjolen bør klippes. I tillegg til skissene hadde jeg tatt med noen bilder på telefonen for å vise detaljer. Her måtte jeg bli med hjem for å vise bildet og forklare den ene kjolen. (Merk alteret i bakgrunnen, også butikken hadde et lite alter.)

Å få skreddersydd klær var noe jeg hadde planlagt å gjøre i Hoi An, men at det skulle bli en så stor prosess og gi meg alle disse ekstra opplevelsene hadde jeg ikke trodd. Jeg er veldig fornøyd med de fleste av klærne og gleder meg til jeg får en anledning til å bruke den lange kjolen og jumpsuiten, de andre klærne har jeg allerede brukt masse. Det eneste som ikke ble bra var buksa. Jeg leverte fra meg favorittbuksa mi og ba om å få en kopi. "Originalen" sitter som et skudd, og jeg antar det er noe av de vanskeligste å sy perfekt. Det var synd for jeg hadde kjøpt 20 av den i forskjellige stoffer om de hadde blitt bra. Vel, det ga mersmak og befinner jeg meg noen gang i byen igjen skal jeg jaggu trå til med en hel kolleksjon.

Midthøstfestivalen og fullmånen inntraff på samme dag denne høsten og gatene var fulle av barn og tenåringen utkledd som drager, spillende på trommer eller med andre masker. Overalt ble det tent røkelse og solgt gule blomster, og det var tydelig feststemning i byen. Her kom en liten gjeng med barn innom og danset for oss og spilte trommer og underholdt. De fikk et par dong og noen lichifrukt av oss.

Litt særbehandling med vifte er ikke å forakte.

Kort kjole med lange armer i tykk matt blå chiffon og skimrende mosegrønt stoff.

Den lilla sommerkjolen og sennepsgule jumpsuiten er klare til første prøving.

Gulvlang aftenkjole i lilla fløyel, med chiffon v-detalj i ryggen. Planen var at chiffonen skulle være gjennomsiktig helt til jeg kom på at det ikke ville bli spesielt flatterende over rompa. Løsningen ble chiffon over et tynt hudfarget bomullsstoff. Lurer på når i alle dager jeg kommer til å bruke denne.

70-tallsinspirert sennepsgul jumpsuit med åpen rygg med stroppedetaljer. Lommer og glidelås i beina.

Bildene er tatt med telefonen. Jeg var så uheldig å slette nesten alle bildene mine fra Hoi An fra kameraet. Jeg er enda ikke helt ferdig med å sørge. Selvom disse bildene ikke er så god kvalitet gir de i hvertfall i et godt inntrykk!

Fissin Villis

Ladis and sentlemeh
14 september dro jeg på en dagstur til Halong Bay. En bukt som består av 1969 sukkertoppformede kalksteinøyer dekket med jungel og fi på UNESCOS verdensarvliste.  Bussturen fra Hanoi til Halong tar 3,5 timer hver vei, men for en med mitt sovehjerte var det null problem. Begge veier stoppet vi på store varehus proppet med suvenirer. Turoperatørene får provisjon om noen fra deres buss handler der og jeg tror ikke det er til å unngå. Men det var greit å strekke på beina. Da vi kom frem møtte vi en liten flokk til og vi ble rundt 25 personer som hoppet om bord på båten. Vi fant ut at vi var hele elleve nasjoner representert - India, Russland, Korea, Vietnam, Japan, Tyskland (Claudia), Nederland, Kina, Benin, Belgia og Norge - unge og gamle. Jeg satt på bord med en japansk far, mor og datter, tyske Claudia som jeg møtte på flyplassen og en kar fra Benin som vi plukket opp Hilton. Han var særs pratsom, han hadde bodd 11 år i Nigeria og tok for tiden doktorgrad i London og turen til Vietnam var en del av doktorgraden. Det var noe forskningsgreier - vanskelig å huske nøyaktig hva for en stakkars designer. Jeg prøvde å fiske etter litt reisetips om Japan fra familien på andre siden av bordet - faren hadde reist jorda rundt og hadde blant annet designet et av de største veinettverkene i India, og det engelske ordforrådet var det lite å si på, men når det kom til uttalen kunne han like gjerne snakket japansk for meg. Maten ble servert med en gang båten putret ut fra havna og bestod i ferske fiskeretter, et par vårruller fikk de også lurt i meg. Allerede fra bussen kunne vi se fjelltoppene som nå omringet oss. Vår unge, vietnamesiske guide Duc fortalte oss om the fissin villis som vi kjørte igjennom - eller fishing village om du vil. Hver setning startet han med "Ladis and sentlemeh", hvis du er like lett underholdt som meg, så ville du syns det var ganske så artig.

Guiden vår Duc 

Denne fiskebåten så veldig liten ut der den lå og duppet mellom de store turistbåtene 

Vi var ikke de eneste turistene i Halong Bay. Ikke alle båtene er i like god stand, turister krever billigere og billigere turer og det går utover vedlikeholdet av båtene. I 2011 døde 12 turister etter at en båt sank.

I Ha Long Bay finnes det over 14 stedsunike plantearter og 60 dyrearter (for det meste fisk og sjødyr). Mens denne hauken? finner vi overalt.

Husbåt er ingen hindring for å ha kjæledyr

Heller ingen hindring for gateselgere. Sykkelen er byttet ut med båt og er like stappfull.

Mursteinshuset flyter like godt som trehusene.

Alle husbåtene hadde selvfølgelig båt.

Husbåter med gatenummer. 

Og hva er vel mer naturlig enn å fiske når man bor i en fiskelandsby. 

Hus på rømmen. Neida.

nr 40.

Vi padlet rundt i kajak og utforsket landsbyen og store grotter.

Hos nr 17 spilles det biljard. Jeg hadde i hvertfall skyldt på en bølge hver gang jeg bommet.

Mor og datter fra Tokyo. Dobbelsikret med solhatt og parasol.

Inderen og Benineren som utgjorde verdens mest usynkroniserte padleduo. De mottok applaus fra to cruiseskip da de endelig klarte å styre båten inn til riktig kai.

Bambusbåt.

Myten sier at en drage kom ned fra fjellene og at den svaiende halen delte opp bukten. 

Neste stopp var en gedigen grotte med stalaktitter og stalagmitter.

Liten båt

Stor båt

Ettermiddagshvil på taket.

Klokka ti var vi tilbake i Hanoi, da var det bekmørkt for lenge siden og det føltes som det var midt på natten. Inderen og russeren ville ha oss med videre ut, men jeg var ikke helt klar for det, skyldte på en tidlig flight neste dag og stupte til sengs tidlig.