Vida Venneløs

Jeg trodde jeg skulle finne et drøss av nye venner på tur i Japan. Men hei, jeg trasker stort sett rundt alene og har måtte finne meg i at mitt eget selskap stort sett er det beste selskapet jeg har blitt bedt i. Jeg har egentlig gjort alt rett med tanke på stifting av nytt bekjentskap i utlandet. Jeg bodde på hostel de første fire dagene. Der bodde det bare japanere, en taiwaneser som ikke snakket engelsk og en gutt fra Østerrike med ambisjoner om å utforske hele Tokyo på to dager. Jeg minglet litt på kveldene, blant annet med noen koselige, nygiftede japanske jenter, der praten naturlig nok gikk i bryllup. Det var en gøy kveld, men de skulle videre neste dag. Så jakten på kjærligheten en venn var fortsatt i gang.

Da jeg forlot Retrometro Backpackers i Asakusa (anbefales, til tross for at jeg ikke fikk noen venner) trodde jeg at jeg skulle til Nagano. Jeg hadde funnet en jente på Couch Surfing. Couchsurfing.org, er for de som ikke kjenner til konseptet, en nettside der man kan søke på byen man skal til, se gjennom profiler til folk som bor der, og sende en forespørsel om å få bo hjemme hos de. Jeg fant Amerikanske Amanda, som bor utenfor Tokyo (ikke Nagano) med sin japanske ektemann og datteren deres på 14 måneder. Jeg var skråsikker på at hun bodde i Nagano etter å ha missforstått noe av teksten i profilen, og hadde togbilletter dit, planer om å besøke winter monkeys, kanskje til og med besøke et skianlegg. Dagen før ble missforståelsen oppklart og jeg måtte finne ut hva som fristet mest av Nagano og å bo hos en japansk familie. Jeg gikk for det som føltes mest som en once-in-a-lifetime-opportunity og svitsjet Shinkansen med lokaltog til Kamagaya.

I Kamagaya ble jeg møtt av en småstresset jente med barnevogn. Fra hun unnskyldte at hun var fem minutter sen og jeg unnskyldte at jeg hadde mye bagasje gikk praten i løst og fast til langt på natt - hver eneste dag. Vi feiret Thanks Giving den 30. november, samme dagen jeg egentlig skulle sjekke inn på neste hostell. Jeg ble tilbudt å bli lengre og endte opp med å bli værende frem til neste innsjekking. Om du nå tenker at det var da skrekkelig mange hoteller på 16 dager, så har du rett i det. Jeg ordnet fire overnattingssteder rundt om i byen. Inntrykket var at byen var så stor at det var høyst nødvendig. Nå kan jeg si at du trenger bare 1-2 i løpet av to uker. Så lenge du finner et som ligger i nærheten av et subwaystopp er det i grunn ingen krise hvor du bor. Om det ligger i nærheten av Yamanote, Ginza-, Hanzomon- eller Oedoline har du Tokyo for dine føtter.

Feiret min første Thansk Giving i Kamagaya utenfor Toyko. Alt er med, gratinert soppstuing, bakte gulrøtter, potetmos, grønne erter (skal egentlig være noe bønnegreier), bitteliten kalkun og det viktigste, har jeg skjønt, gresskarpai. Alt laget uten ovn. Har alltid trodd Thanks Giving var en jødisk tradisjon, men det har visst ingenting med religion å gjøre. Det har egentlig bare med mat å gjøre, pluss at de fleste velger å skrive en liten avhandling på facebook om hva de er takknemlig for.

Nå sitter jeg på Sakura Hotel i Hatagaya. Siste dagene bestilte jeg nemlig rom på hotell for jeg tenkte det skulle bli godt med noen dager for seg selv. Oh, the irony. Jeg har kost meg masse i leiligheten til Amanda, men jeg brukte jo alle dagene ute i byen på tokt på egenhånd, og hoppet over hostellet der jeg kunne fått meg venner. Så nå er jeg så uendelig glad for at jeg skal møte tour-gruppa som jeg skal tilbringe dagene frem til jul sammen med i morgen! Til de som har merket en markant stigning i antall snapchats fra denne kanten, ligger altså mye av årsaken til det i mangelen på sosialt selskap.

Denne touren jeg skal på bestilte jeg via Kilroy* for lenge siden. 25. november skulle den begynne og sånn ca i dag skulle jeg kommet til Tokyo og begynt på to uker her med masse tips fra guiden og kanskje henge med noen kule typer fra reisefølget som også tenkte å bli lengre i Japan... Men så var det bare meg. Bare meg! som hadde bestilt plass på denne turen. Jeg kunne enten bytte til turen før, etter, eller dra alene på en eksklusiv reise med personlig guide. Poenget var jo å få venner! Så å dra alene var out of the question. Å dra tidligere betød mindre kvalitetstid i Melbourne og bytting av urefunderbare flybilletter. Dermed ble det turen etter. Som starter i morgen. Krysser fingrene for at de neste bildene på bloggen er morsomme hoppebilder med meg som midtpunkt i en stor gjeng, og krysser tærne for masse facebooktags fra folk med utenlandske navn i nær fremtid. 

Så mens vi i ventetiden tenner to lys i kveld, to lys for håp og glede, og venter på disse bildene har jeg valgt å fokusere på bilder av meg selv denne gangen. De er kun tatt av meg selv og et lite knippe vilt fremmede. Hjelpemidler brukt har vært kleine samtaler, speil eller lange armer.

Pass the Baton, Antique Store i Omotesanda

National Centre fro Modern Art, Roppongi

Lois Voitton fasade, tror jeg, Ginza

8-etasjes animebutikk, Akihabara

Louis Voitton Espace, Omotesando

Aner ikke hvor, men lål, titt på de øra

------------------

*Kilroy. De fleste som har vært på jordomseiling eller en annen form for backpacking kjenner helt sikkert til Kilroy. Men helt ærlig, de besitter ingen annen kunnskap enn du kan skaffe deg ved bruk av to nettsider. Jeg fant flypriser som kom på 5000 nok mindre enn de Kilroy fant. Av en eller annen grunn (sikkert avtaler de har med diverse selskaper) så kan de feks ikke bruke Air-Asia, billig-flyselskapet som flyr store deler av Asia og Oseania. Så om du trenger en flybillett bruk en nettside som scanner alle flyselskaper for deg. Min favoritt er Momondo.no, mer kjent er kanskje Skyscanner.com.

For organiserte turer bruke Kilroy G-adventures, noe jeg også anbefaler. Det er stort sett unge folk som reiser med G, i og med at det er meget konkurransedyktige priser i forhold til andre turoperatører, mest fordi det inkluderer lite mat og overnatting er på hosteller ol. Noe som er helt flott! Gå inn på G-adventures.com og bestill selv. Andre backpackervennlige tourer er feks Gecko Adventures, Intrepid, Gap Adventures eller Kontiki. Eller rett og slett cut the middleman og dra på de top-ratede enkeltturene du finner på tripadvisor.com. 

Jeg fikk noen småtips om Vietnam fra Kilroy, men det fantes ikke én person som hadde kunnskap om Japan. De har også vært dårlige på oppfølging, manglende informasjon som jeg har måttet purre på og et par småting. Det som er kjekt med Kilroy er at de er behjelpelige med ting som reiseforsikring - en praktisk ting som kan være litt kinkig å finne ut av på egenhånd. De er hyggelige og virker interessert i at du skal ha en fin tur, men det er bare det at om du gidder å gjøre litt research kan du ordne disse tingene (bedre) selv.